Landgangssyndrom

ICD-10: Andre spesifiserte skadevirkninger av ytre påvirkning (T75.8)
ICD-11: Disembarkment syndrome (AB31.4)
Synonymer: Mal de debarquement
Definisjon: Landgangssyndrom er en langvarig (>3 døgn) følelse av ubalanse og gynging (nautisk vertigo) etter reise med båt, fly, bil eller tog. Tilstanden bør ikke blandes sammen med sjøsyke eller vanlig landgangsyke. Sistnevnte er fysiologisk (livstidsprevalens 73 % hos sjømenn), varer vanligvis mindre enn 6 og sjelden mer enn 24 timer.
Forekomst: Landgangssyndrom er en sjelden diagnose, men eksakt forekomst er ukjent. Noe hyppigere hos kvinner. Oppstår oftest hos voksne (snitt 30-40 år).
Etiologi: Symptomene utløses oftest av reise med båt, sjeldnere fly, bil og tog. Tilstanden er assosiert med migrene og bevegelsessyke. Årsaken til at enkelte utvikler langvarige symptomer er ukjent.
Patogenese: Ukjent. En hypotese går ut på at hippocampus lagrer vestibulære signaler som siden gjenoppleves på samme måte som når man får en melodi «på hjernen».
Anamnese og funn: Debut av nautisk vertigo og følelse av ubalanse kort tid etter reise med båt, fly, bil eller tog. Varighet minst 3 døgn, av og til måneder og år.Noen pasienter har i tillegg spontane episoder. Mange opplever at det å være i bevegelse, særlig å kjøre bil, lindrer symptomene, mens det å sitte i ro forverrer vertigoopplevelsen. Noen pasienter utvikler depresjon.
Diagnose: Diagnosen stilles ut fra følgende kriterier1:

Landgangssyndrom

  1. Ikke-rotatorisk vertigo kjennetegnet av en følelse av svingninger (“gynging”, “bølging”, “svaing”) til stede kontinuerlig eller mesteparten av dagen
  2. Symptomdebut innen 48 timer etter avsluttet eksponering for passiv bevegelse
  3. Symptomene reduseres forbigående ved eksponering for passiv bevegelse
  4. Symptomene vedvarer i > 48 timer
    1. Landgangssyndrom i utvikling: Pågående symptomer, men observasjonsperioden er mindre enn 1 måned
    2. Forbigående landgangssyndrom: Symptomene opphørt etter ≤ 1 måned
    3. Persisterende landgangssyndrom: Symptomene vedvart i mer enn 1 måned
  5. Symptomene er ikke mer forenlig med annen sykdom eller tilstand

Ansvarsfordeling: Øre-nese-hals- og nevrologisk utredning er indisert ved langvarige symptomer. Henvisning til psykolog/psykiater er sjelden indisert med mindre forligger entydig komponent av angst eller depresjon og pasienten er motivert.
Mål for behandling: Å forkorte sykdomsforløpet og forebygge kronisk svimmelhet. Oppnå best mulig funksjon med eventuelle restsymptomer. Behandle eventuelle komplikasjoner.
Behandling: Grundig utredning med informasjon for å dempe angst er viktig, dernest å validere/bekrefte pasientens symptomopplevelse. Avvisning eller henvisning til psykiater/psykolog har sjelden positiv effekt. Det finnes ingen dokumentert medikamentell behandling. To studier har antydet effekt av benzodiazepiner, avspenningsteknikker og fystioterapi/balansetrening. Antiemetika syntes ikke å ha effekt. Proklorperazin er relativt kontraindisert ved kronisk svimmelhet. Behandling med selektive serotoninreopptakshemmere kan være indisert ved depresjon.
Prognose: Tilstanden går spontant over hos de fleste, men en undergruppe synes å ha symptomer som varer i mange år uavhengig av behandling.